Hei og Velkommen hit til dagboken !
Denne web siden har jeg jobbet med i et par mnd nå. Det har tatt land tid, men jeg
nærmer meg målet mitt! Hilde er nå snart 14 mnd gammel. Den siste uken har vært veldig slitsom. Hilde har vært syk siden forje søndag. Etter 2 legebesøk og 2 forskjellige antibiotikaer har Hilde blitt mye bedre.
Men sykdommen og hjemmeværingen den forje uken har hatt sin pris. Man skal selvfølgelig ikke "krangle" og drive med så veldig streng oppdragelse på en liten prinsesse. Og spesielt siden hun veldig redd og skjønt veldig liten av hvorfor hun har hatt vondt i den lille kroppen sin. Så her har det selvfølgelig vært mest dulling, trøsting og kosing i sofaen. Veldig mye trøsting. Nå i dag når hun har vært feberfri og i forholdsvis god form begynner uvanene og vise seg. Viljen sin skal hun selvfølgelig ha hele tiden. Sitte på fanget når hun vil skal hun også. Og det faktum at nå som hun har blitt frisk ikke lengre er den sin styrer alt her hjemme har falt henne tungt for hjertet. Mye sutring og skriking har det blitt de siste to dagene iallfall.
Og jeg begynner og se nye, og ikke helt ønskede, sider med datteren min. Hun kan plutselig slå seg vrang. Hun vifter med armene, hyler og kaster seg frem og tilbake. Skriker seg nesten helt bort. Dette har hun aldri gjort før. Hun har bestandig vært veldig tålmodig og akseptert at slik er det bare. Men det er tydeligvis forandret. Vi håper at det har en sammenheng med sykdommen og at hun nå er lei av og være syk, fått litt for mye viljen sin. Kanskje hun har et nytt utviklingsras?
I tillegg er Hilde veldig glad i barnehagen sin. Hun har halv plass i en veldig fin studentbarnehage i Tromsø. Hun elsker å være i barnehagen, og er stjerneeksemplet på et lykkelig barnehagebarn. Hun har vært i barnehagen siden hun var 9 og en halv mnd gammel. Og det har gått over all forventning. Nettopp fordi hun begynte så tidlig. Studentbarnehagene i Tromsø tar inn babyer fra de er 3 mnd gammel. Det er veldig tidlig! Meg jeg er glad for at vi startet så tidlig som vi gjorde. Og det har jo selvfølgelig sammenheng med at Hilde bare har halv plass. Eller så hadde nok situasjonen vært en litt annen. Men altså; Det at hun har vært syk og savnet barnehagen kan vell være grunnen til denne totale forandringen i oppførsel.
Dagen i dag har vært et følelsemessig delt. Startet veldig fint. Vi spiste lunch hos et vennepar som har en gutt som er noen uker yngre en Hilde. Han er verdens herligeste gutt. Blir så glad hver gang han ser Hilde, og skal gi henne klem. Men i dag var det vanskelig og ville bare sitte på fanget, og slo han faktisk midt i panna! Dette er noe hun også har startet med den siste uken. Hun skal plutselig slå oss. Og ler etterpå. Veldig frustrerende. Det jeg prøver å gjøre da er og ta hånden hennes, se på henne strengt og si "Nei". Eventuelt sette henne ned på gulvet eller dytte henne bort. Vise avstand til oppførselen hennes. Men inni kjenner jeg meg skikkelig sint. Har pratet med svigermor. Hun mener at det er en fase som de fleste er igjennom. Og det håper jeg. Huff. Nå blåser jeg dette nok skikkelig opp. Nok om det. Jeg skal holde dere oppdatert på utviklingen :)
Jeg vurderer og kjøpe boken "Ditt kompetente barn" av Jesper Juul. Om denne boken har jeg lest: "Med innlevelse, varme og humor beskriver Jesper Juul den grunnleggende situasjonen som er forutsetningen for all menneskelig utvikling: ønsket om å samarbeide, og behovet for å utvikle og bevare den personlige integriteten, og den konflikten som uunngåelig oppstår når disse vilkårene ikke kan forenes. For den enkeltes utvikling er det avgjørende hvordan hver og en og den enkelte familie takler denne konflikten." Jeg kan tenke meg at dette er en bok som er verd og lese. Skal selvfølgelig gi tilbakemelding når jeg har lest den.
En venninne av meg venter barn om en stund. Hun spurte meg om hvordan det føltes og være mamma. Da jeg skulle forklare dette ble jeg ordfattig og etter hvert svar skyldig. Men tenkte på dette litt i ettertid. Hvordan har egentlig verden som mamma forandret meg ?
Før jeg ble mamma var jeg mer selvsentrert. Jeg var mye ute på byen, og gjorde som jeg selv følte for til enhver tid. Etter at Hilde kom til verden forandret alt seg. Alt jeg tidligere brydde meg om prioriterte ble plutselig ikke viktig lengre. Alt handler om Hilde og familien vår. Og tanken på å gjøre ting jeg gjorde før er bare uaktuelt. Enkelte ganger trenger jeg og en pause. Men stort sett så er alt bra lykkelig. Jeg kan bruke mange timer hver dag og bare studere henne, prøve å skjønne hva hun tenker, og en klem har aldri vært så god som de hun deler ut. Jeg har vanskelig for se hvordan andre kan prioritere som de gjør når det ting i livet, som barn som er så utrolige! Men er ikke helt struts heller da. Jeg skjønner at andre er uenige med meg, og jeg kan faktisk føre en samtale (iallfall prøve) om annet en barn og Hilde. Men stortsett er det "Hilde er syk...Hilde gjorde det i dag.. Hun er så søt" etc. Hun betyr alt for meg og bare tanken på at noe galt skulle skje henne kan få meg til å strigråte. Det er selvfølgelig slitsomt til tider, og enkelte kvelder så teller jeg sekundene til hun skal legge seg, men herregud det er givende! Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare følelsene mine for min lille engel. Men la meg ta et eksempel (føyet til den 5.desember). I dag var Hilde i barnehagen igjen. Og jeg og samboeren skulle handle julegaver. I stedet brukte vi 3 timer på å lete rundt på de ulike sentrene, riktig nok med mat og andre kjøp innimellom, etter de perfekte fargeblyantene til henne. De måtte være giftfri og egnet for barn under 3 år, og tykke og gode og holde i. Men vi dro tomhendte hjem. Vi får heller bestille over Internett. Poenget er: Jeg hadde aldri trodd før jeg fikk barn at jeg skulle lete 3 timer etter perfekte fargeblyanter til henne!
